Lill-Anita Olsen arbeider materialbasert i skjæringspunktet mellom tekstil, skulptur og keramikk. Praksisen hennes undersøker hvordan materialer påvirkes av krefter de ikke fullt ut kan kontrolleres gjennom – tyngde, motstand, strekk, vann, tid og biologiske prosesser.

I nyere arbeider lar hun tekstile former møte både havet og keramiske strukturer. Håndstrikkede arbeider i hamp senkes ned i havet, der materialet utsettes for trykk, strømmer og levende organismer. Når arbeidene hentes opp, bærer de med seg spor fra et miljø kunstneren selv ikke kan arbeide i.

Jeg kan ikke arbeide på 375 meters dyp.
Materialet kan.

Havet blir dermed ikke bare motiv eller referanse, men en aktiv del av den kunstneriske prosessen. Materialet blir sendt inn i et rom utenfor kunstnerens kontroll og kommer tilbake forandret – med avtrykk fra noe som har skjedd uten hennes tilstedeværelse.

Denne erfaringen videreføres i romlige arbeider der tekstil møter keramikk. Myke og harde materialer trenger inn i, vokser ut av og holder hverandre. Formene kan bære, gi etter, strekke seg eller forskyves, og oppstår i en prosess der kunstnerisk kontroll møter det som glipper.

Olsens arbeider kretser rundt forbindelsen mellom det synlige og det skjulte – mellom overflate og dyp, kropp og materiale, kontroll og forandring. Hun arbeider ikke med naturen som motiv, men med noen av de samme kreftene og prosessene som virker i den.

Materialet er ikke bare noe hun former. Det får også anledning til å svare.

English.

Lill-Anita Olsen works with materials at the intersection of textile, sculpture and ceramics. Her practice explores how materials are affected by forces that cannot be fully controlled – gravity, resistance, tension, water, time and biological processes.

In recent works, she brings textile forms into contact with both the sea and ceramic structures. Hand-knitted works in hemp are lowered into the sea, where the material is exposed to pressure, currents and living organisms. When the works are brought back to the surface, they carry traces from an environment in which the artist herself cannot work.

I cannot work at a depth of 375 metres.
The material can.

The sea thus becomes more than a motif or a reference; it becomes an active part of the artistic process. The material is sent into a space beyond the artist’s control and returns changed – carrying traces of something that has taken place in her absence.

This experience continues in spatial works where textile meets ceramics. Soft and hard materials penetrate, grow out of and support one another. The forms may carry, yield, stretch or shift, emerging through a process in which artistic control encounters what escapes it.

Olsen’s work revolves around the relationship between the visible and the hidden – between surface and depth, body and material, control and transformation. She does not approach nature as a motif, but works with some of the same forces and processes that operate within it.

The material is not simply something she shapes. It is also given the opportunity to respond.